Søndag er en underlig dag. Pardoksalt nok er den et rastløst hvileskjær - lørdagen henger enda igjen og du får ikke helt ristet av deg den farten du hadde i deg; oppspilte dansetrinn avløser oppvasken, den ulmende hodepinen døyves av uforsvarlig høytlydt musikk og møter du på noen i oppgangen hilser du med store fakter og jovvvvial utestemme.
Men selv om hodet har visse fantomsmerter, er det ikke til å komme unna at kroppen er sliten. Kroppen er mørbanket. Og kroppen sier i fra, slik at søndagen viser seg fra sin komplekse side og mest av alt blir en dag for avslapning, nostalgi og mild angst. Du sovner på sofaen under opprydningen, finner en halv, neonfarget brille du aldri har sett før i jakkelomma og møter du noen i oppgangen er det med et megetsigende nikk og et skjelmsk, vinrødt smil. Kanskje også en klem hvis nervene er tynnslitte nok og du har grått en skvett av åpningscenen på Lassie som du ikke har sett siden du var liten, og som nå fungerer som en perfekt, småskeiv metafor på både barndommen og lørdagen: veldig morsom, men fort unnagjort - og når den er over sitter du igjen med flere skrubbsår enn konkrete minner.
Siden gårsdagen trakk det som kan krype og gå av danseglad, fin, norsk ungdom til Rockefeller for Justice-konsert er det passende å smelle inn en D.A.N.C.E remix av franske Alan Braxe helt på tampen - flytende og dansbar nok til å gi en tilstrekkelig euforisk følelse samtidig som den er mellow nok til å fungere som fin nostalgi for de som var så heldige å ha fått tak i billett.
Ps: I morgen er det Cool Kids! Spytt mandagen i trynet og kom deg på Blå.
